Om å tre ut av tiden

Av Runa Helmersen

Jeg har vært i begravelse. Det fører som kjent med seg både mimring og tårer. Mye passerer den indre filmskjermen en slik dag, og dette med tid blir igjen en uforståelig sak for hjernen.

Men da tar hjertet over og sier:»Du grubler for mye! Tiden er et filmtriks, egentlig finnes den ikke. Bakenfor filmfremviseren finnes det ikke noe tid, der er alt et stort, uendelig øyeblikk av NÅ. Alle bildene surrer rundt hele tiden, de blir aldri borte.»

Som om hjernen er fornøyd med et sånt svar!! Nei, den vil helst ha ting i rekkefølge og alt på stell, med årsak og virkning, rett og galt, tro eller ikke-tro. «Vi kan da ikke bare ha et sånt surr «der oppe» eller «der ute» når vi dør? Tiden kan jo ikke bare opphøre? Det er vel en orden og mening i «surret?»

«Hva hvis det bare ser ut som et surr fra denne siden av tilværelsen? Kanskje det simpelthen ikke oppleves som et surr når du først har trådt ut av tiden?« sier hjertet med et lunt glimt i en av klaffene sine. «Du skjønner, jeg har egentlig ikke tid til dette her, for jeg er i gang hele tiden. Men hvis du lytter til min rytme, så vil du oppdage at tiden stopper mellom hvert hjerteslag - og så går den i gang igjen!»

»Aha,» svarer hjernen, «så det er en logikk likevel!»

»Ja, men den logikken opphører hver gang klaffen åpner opp og slipper nytt blod gjennom. Da er det fri flyt. Du skjønner, det er ikke et enten-eller, det er både-og. Og nå må jeg ta meg av flyten her så det ikke stopper for mye opp.»

»Så det handler altså om å lære seg å flyte mer? Ikke lete etter forklaringer hele tiden?»

»En annen måte å gjøre det på, er å lytte. Da stopper du tiden. Hvis du lukker øynene så kan ørene dine kanskje begynne å sende bilder til den indre filmfremviseren din. For da har øynene lært å være stille så ørene kan høre. Da er du rett og slett bare bevissthet. For som et gammelt indisk visdomsord sier:

Bevissthet er ørets øre, tankens tale, pustens pust og øyets øye. Bevissthet er lyset som lyser opp de tingene den skinner på. (Kenya Upanishad)»

»Amen,» sa hjernen og sukket. «Litt forvirrende og ulogisk det der, men det hjalp å erstatte det hele med lys. Det likte jeg.»

»Jeg også,» sa hjertet. «Vi er bevissthet begge to, både du og jeg. La oss skinne på mennesket vårt og lyse opp veien hennes.»